Mentaldeadline

En sur, innesluttet og oppgitt frøken Hesjedal, er lett å legge merke til, og visst pokker om det er slik jeg er idag! Jeg har litt problemer med meg selv for tiden, og vil bare at alle skal være stille, slutte å eksponere meg for andre mennesker med å få meg til å gjøre ting mens de ser på og bare la meg i fred. 

Jeg tror jeg smiler mye, ler, spøker, vitser og kommer med upassende kommentarer som får folk til å le og se overrasket på meg til daglig, men idag er ikke jeg slik. Har du noen gang hatt den følelsen av at alle burde forstå hvorfor du ikke er deg selv, og hvorfor du ikke er i humør eller i form, for den saks skyld, til å være slik du er til daglig? At det er åpenbart hva du tenker, og du lurer på hvorfor de andre blir irriterte og lei av deg når du ikke sier hva som er i veien med deg? Jeg har vært slik i hele dag - er slik nå også. Jeg vet jo - så klart vet jeg det! - at folk ikke kan lese tankene mine, og at de bare ser en gretten, kvass og ubehøvlet jentunge når de ser og hører toneleiet mitt, men jeg greier ikke å si noe om hva det er som gjør slik at jeg vil være alene. Jeg har aldri vært god til å snakke, jeg ser tankene mine, hører dem og for meg er det jo åpenbart hva jeg tenker og sikter til, så jeg babler i vei - uforståelig og fort - mens blikkene til de jeg taler med, blir mer og mer spørrende og forvirret for hvert ord jeg uttaler. 

Skolen var nesten et mareritt - og jeg elsker skolen til vanlig, men ikke idag. Trening like så. Det føltes som et slør eller en tåke hadde lagt seg fremfor øynene mine, rundt hjernen, og sakte strekte seg ut mot lemmene mine også. Jeg var klam og svett i hendene etter å ha spilt kurvball, og glapp ballen en god del ganger når vi hadde kast og grep etterpå. Oppgitt og fortvilet over meg selv, gav jeg opp og satte meg på sidelinjen - viss på at jeg stoppet spillet opp og sikkert fikk de rundt meg til å bli lei. Når du trekker dine medspillere ned og får spillet til å gå tregere, ser jeg det som en fordel å bare trekke seg ut og ikke ydmyke seg selv mer.

Og så kom keeperoppvarming. Var på min sinnstilstand - totalt deppa og umotivert - advarte jeg min trener om at dette kom til å gå skeis. Noe som det gjorde. Jeg var ikke meg selv da de første ballene midt på kom, jeg pleier alltid å trippe og bevege meg på tå for å ha bedre sjanse til å endre kurs i tilfellet ballen skulle gjøre det, jeg sto i ro og greide så vidt å løfte armene. Det ligger mellom ørene, som min trener pleier å si, og visst pokker gjør det det. Det er hjernen som det er noe i veien med, for kroppen har jo all energien den trenger til å gjøre dette, men hjernen er som en egen sperrebrikke. Etter første runde, strenet jeg oppgitt og frustrert ut av mål og sa adios - dette funket ikke. 

Nå angrer jeg - jeg var ganske så ufin, utakknemlig og ubehøvlet mot min trener som bare forsøkte å hjelpe meg - hun hadde merket at det var noe i veien, og selv om jeg beklaget min oppførsel for henne, og hun feide det bort, har jeg fremdeles skyldfølelse.

Jeg sitter her og håper på at ting skal bli lett igjen, og at de ustanselige og krevende tankene skal roe seg ned til morgendagen. En som meg, trives ikke med å føle det som vanskelig og uvant å smile eller prate, og jeg er lei av å tenke for mye.

Satser på at det finnes en kur mot for mye tankegang i fremtiden!