Har nå holdt på siden klokken 10 i dag tidlig med å forsøke å få tak i billetter til Kaizers Orchestra i Operaen, men uten hell. I ventetiden, har det gått i å surfe på Kaizers' side på fjesboka og se hvordan det er gått med andre fans, og så har jeg lest litt om dette på andre nettsteder. Måtte le litt da jeg klikket på denne linken, og leste dette: ''Det kan se ut som det er Kaizersfansen mot de gråhårede kulturmenneskene'' - for det er nok sånn. Har alltid vært under inntrykk av at det er eldre og mer sofistikerte mennesker som tar seg en tur på Operaen og ser forestillinger, så lurer på hvordan det blir når den elleville Kaizers-fansen ankommer i januar! (aner ikke hva som hendte med teksten)
Da er det vel å bare vente og se om ting roer seg utover dagen og jeg får tak i billetter, egentlig. Varmer i alle fall opp til januar med å gå gjennom hele Kaizers' vide spektrum av låter!
Det er den 19. mai og klokken er halv elleve, noe som betyr at billettene til Kaizers i Operaen ble lagt ut for litt siden. Jeg har greid å komme gjennom til nettsiden èn gang, før hele greia klikket. Så overbelastet er Operaens nettside nå. Vel, hva kan man forvente når mange titusner Kaizers-fans vil se grunnen til vår nesten Gude-dyrking? Sitter nå og klør meg i hodet mens frustrasjonen og angsten for om jeg kommer til å greie å huke tak i tre billetter holder på å drive meg gal. Er ennå en halvtime til telefonlinjene åpner, og da tror jeg jeg går for å prøve å få tak i via der hvis det viser seg at nettsiden enda skal være nær kaputt.
Er ganske så stresset akkurat nå, for jeg vil jo se karan i aksjon igjen, og kommer nok til å holde meg i en ti meters radius av dataen helt til jeg har greid å skaffe billetter
Jeg gikk hjem og ante fred og ingen fare. Tenkte på siste time, som hadde vært utdanninngsfag musikk, mens jeg hørte på Kaizers (så klart). Bebreidet meg selv for å ikke ha gjenkjent den når en medelev spilte hjerteknuser på piano, og lurte på hvordan jeg, en som påstår å være hardcore Kaizers fan, kunne ha sagt: ''Hvilken sang er det?''. Funderte også på litt drama som utspilte seg i samme time, og lurte på om jeg hadde gjort eller sagt noe galt. Nå gikk jeg til side i veien ettersom det kom en buss, og det var da heksa slo til. Jeg hadde sett at det lenger fremme kom en eldre dame gående mot meg, og innså da med skrekk og gru at det var henne som bor på toppen av Tjoadalen. Minnene fra tidligere møter med denne kvinnen er ikke bra, og kan fremdeles huske den gangen hun kalte meg for drittunge, dyttet meg inn i en busk og trampet forbi mens hun forbannet dagens ungdom. Jeg hadde da aldri talt ett eneste ord med henne eller sett henne noen gang før i mitt liv. Ved en senere anledning, slo hun etter meg med en paraply og så på meg med et nesten bestialsk uttrykk i øynene.
Kvinnen kom nærmere og nærmere meg, og jeg smilte forsiktig (som jeg nesten alltid gjør til fremmede). La pekefingeren mot mobilen og skrudde ned musikken; har greid å rote bort øretelefonene mine, og må derfor nøye meg med å lytte høyt ut, slik at alle andre også kan høre.
Dessverre gjorde jeg det for sent.
Kvinnen kom mot meg, og jeg kunne ikke unngå å måtte prøve å passere tett til henne, ettersom det var akkurat da bussen kjørte forbi. Paraplyen var der idag også, og hun sperret øynene opp litt, før hun myste. Hun løftet venstrehånden og dyttet den hardt i brystet mitt. ''Fordømmade bråkeungdom! Jeg hører nok hvordan dere fester og gnåler om kvelden når dere drikker dere fulle!'' Jeg kjente at jeg begynte å bli redd. Det er bare noe med gamle damer i skrekkfilmer som har gjort meg slik at jeg tenker at de alle er i besittelse av magiske krefter og liker å torturere ungdom fordi de er misunnelige. Jeg kom med et ''yelp'', og hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre.
I neste øyeblikk hadde jeg skvist meg forbi henne, nesten greid å få foten min kjørt over av bussen, og begynt å legge på sprang. Jeg må ha sett ganske så dust ut, men tenkte jo så klart ikke noe på det. Hun kastet noen ord etter meg, og jeg tror det kan ha vært noe som ''Du skal være glad for at jeg ikke kan springe etter deg nå!''. Helt ærlig, så brydde jeg meg ikke om annet enn å komme så langt unna det kvinnemennesket og også å finne ut hva det var denne damen kunne ha imot Kaizers, at jeg ikke greide å se hvor jeg løp. Da en bil rygget ut fra en innkjørsel, var jeg bare noen meter unna å få den på meg. Rødmet fra topp til tå, mens jeg gjorde noen unnskyldende gesturer.
Så nå har jeg endelig kommet hjem, og innsett at denne damen måtte sikte til russen og bråket deres, og knegår søsteren min om å få låne hennes øretelefoner. Bortsett fra den lille episoden, så har jeg nå fått vite alle karakterene mine, og her er dem: 2 i matte, 3 i naturfag, 6 i norsk muntlig, 6 i norsk skriftlig, 4 i nynorsk, 6 i engelsk muntlig, 5 i engelsk skriftlig, 4 i gym, 3 i RLE og 4 i samfunnsfag. Eneste karakteren jeg føler meg urettferdig behandlet i, er samfunnsfagkarakteren. Jeg vet at jeg fortjener en 5, og har prøvd en god del ganger å få læreren til å forandre den. Uten nytte. Er kommet opp i engelsk skriftlig til eksamen, og ble bare ørlite grannet skuffet; hadde håpet på norsk - er sikker på at jeg da hadde fått 6 der også. Nå er jeg livredd for å komme opp i matte til muntlig eksamen, og håper på engelsk der også.
Har nå vært syk i en hel uke, og kjenner at jeg er drittlei. Min søster hadde konfirmasjon forrige lørdag, og det var da feberen satte inn. På søndag ble ting verre, og jeg holdt meg unna skolen på mandag. Har vært plaget med oppkast, svimmelhet og feber, og også de andre skoledagene ble unngått. Jeg kjedet livet av meg. Hadde ingenting å gjøre på - hadde lest ut alt lesestoff hjemme, spilt kabal til jeg ble gal i hodet, stalket postbilen på jakt etter en bok, skrevet videre på en bok, lest alle mulige slags blogger og bare stirret i taket i mangel på annet å gjøre - men heldigvis fikk vi nytt bredbånd på torsdag, noe som betydde at jeg kunne underholde meg selv ved å se på serier på nett. Seriene ble da ''The vampire diaries'' og ''True blood'' (hee hee, hva kan jeg si? Jeg liker det fiktive.), og er nå på sesong to, episode 13 i TDV, for ja, jeg er syk ennå.
Seriøst, Ian og Paul er bare helt ... utrolig DEILIGE! Ikke bare er de det, men de kan virkelig spille og gjøre seg selv troverdige. Bare elsker denne serien!
Har lest bøkene i denne serien (på engelsk, så klart) så jeg vet sånn noelunde hva som skjer. Alexander Skarsgård er bare til å forundres over; han er høy, blond, blåøyd og har den søteste baken jeg har sett på en god stund. Hallo - drømmemannen! (Utseendemessig) Hvorfor er ikke han enda mer berømt? Fyren kan jo snakke så fortryllende som en hypnotisør, og han kan virkelig bevege musklene i ansiktet og få øynene til å bli store og uskyldige ...
Uken har ikke vært helt uten dramatikk heller, og bortsett fra sladder fra venninner på nettet, fikk et familimedlem av meg føling - ikke bare èn gang, men to ganger i løpet av uken. Senest idag, faktisk. Trust me - it's scary as hell. Ikke bare får du ikke kontakt med personen - kan kommunisere med den - men du kan se musklene rykke i takt under huden dens, se svetten som pipler frem og kjenne skjelvingene i armene dine når du rører den. Heldigvis fikk jeg gitt cola, og et sykehusbesøk ble unngått på den måten.
Og i all denne galskapen med sykdom, har jeg begynt å dele opp sekvensene i historien min på noe og 700 sider. Det blir bare teit (føler jeg) å skrive grunnen, så les på denne linken så forstår dere: http://www.serieliv.no/2012/05/10/stor-manuskonkurranse-vinn-200-000/#comment-2882 Ingen kommentar. Jeg bare prøver meg frem, og ser på dette som en god mulighet; boken hadde blitt STOR hvis jeg skulle gitt den ut, og nå kan jeg endelig få med flere ting som jeg har kuttet, pluss at jeg kan skrive tingene som jeg forkastet. Uansett utfall, så blir det moro - og jeg trenger moro etter denne uken - som forresten kunne minne om noe fra ''Night of the living dead''. Jeg trenger også noe å gjøre på, og dette tar opp tid slik at jeg ikke bare sitter på fjesboka og chatter meningsløst ;)
Dessuten så tror jeg jeg lider av hukommelsetap. Jeg husker nesten ingenting fra denne uken. Jeg husker å ha spist fisk, tomater, appelsiner (of course ;)), agurk og drops mens jeg har lyttet til Kaizers. Men minnene fra studen lenket til doen i gang med å spy - vel, de er ferske, og det er de jeg gjerne skulle ha glemt.
Til slutt en video som min søster nettopp viste meg. Jeg holdt på å krepere av latter, så se den! Skal se flere slike klipp nå, så ha en god kveld videre! :)
Hahahahahahahahaha! Kommer ingen bilder derifra, men har tilbrakt mesteparten av dagen i ungdomshallen og nytt godt selskap og god mat :) Lillesøss fikk mye fint, dvs penger, inkludert en IPad, rettetang og et såpesett. Nå er Ipaden hennes kidnappet, og her er noen bilder fra meg og min andre lillesøss' ''fotoshot'' ;)
Ja, hva kan jeg si? Manerene hennes er ikke helt på plass ennå ;)
Og grunnen til at jeg ikke har blogget den siste tiden, er at jeg rett og slett ikke har kommet inn på profilen min. Jeg har så vidt kunnet sett andres blogger, av og til ikke det engang, men nå bestemte visst dataen min seg for å være snill med meg ;) Så, jeg håper bare at den ikke slutter å oppføre seg, for jeg liker virkelig å blogge og har hatt mye å blogge om i det siste. Kan ramse opp noen ting, men blir ikke utdypet; en konge filmkveld hjemme hos meg, edderkopp i klasserommet, volleyball på Eide, som ble forstyrret av noen virkelig IRRITERENDE drittunger, et anfall av insektfobi i klasserommet (jeg husker egentlig ingenting fra akkurat da jeg klikket og til jeg ble ''meg selv'' igjen, og har blitt fortalt at jeg veltet noen pulter, skubbet en touchmobil på gulvet, tok puppegrep på en venninne av meg og dro opp skjorten hennes + så trynet jeg ute i gangen da jeg skulle rømme fra hele rabalderet) en telefonoppringing fra noen som lurte på om jeg ville være med å feste og kose, konfirmasjonen idag til min mellomste søster og en forslått storetå.
Nå er det å chille med film og rester fra koldtbordet, og bare nyte det faktum at det er HELG og at jeg kan sove LENGE! :D (Vet ikke om dere merket det, men jeg er HYPER til tusen grader akkurat nå, noe som er litt rart, ettersom jeg nesten har hatt dundrende hodepine i hele dag)
... Kaizers Orchestra! Bare fordi jeg er stor fan av dem, så må jeg bare få dette ned: Sitter her nå og hører gjennom min ''chill''-liste av Kaizerslåter, og må for tusende gang (i alle fall når det kommer til verbalt og på skolen) beundre bruken av banjo i ''170''. Den låta er virkelig en tankevekker for hvordan det må ha vært å ha gått ut i krigen for alle de årene siden. Stakkars 170 som lider en fæl skjebne, og hustren og barnet hans ...
Helt sånn seriøst, folkens, låtene deres er bare helt ... helt ... VIDUNDERLIGE og ROCKA! Kan ikke nevne noe band som har et så ''variert musikkspråk'' som dem. Og så er det bare noe med at de synger på norsk og likevel greier å få låtene rocka. Håper at de fortsetter en GOD stund fremover, og at vi Kaizersfans ikke må bekymre oss for at de legger opp om noen knappe år ... :)
Plager meg at de ikke har noe musikkvideo til denne - tror den ville ha vært brilliant :)
Slapp av me komme snart igjen
Oh la la, me komme snart igjen
Du vett me får tilstrekkelig med stipend
Oh la la, tilstrekkelig med stipend
Nå går eg inn som frivillig soldat
Når eg går ut har eg blitt far
Og det var kveld og det blei dag og kveld igjen
O la la, det blei dag og kveld igjen
Eg skreiv brev på brev, men eg fekk aldri brev igjen
O la la, fekk aldri brev igjen
Et halvt år med skudd og åpne sår
Et halvt år. Herre Gud, tiå går så seint
Takk Gud for sanitetens personal
O la la, sanitetens personl
For de syr saman rekrutt og general
O la la, rekrutt og general
Dagen kom, eg venta på signal
Eg fekk min siste ordre i får høgaste befal og han skreik
''170 gå å sjå om det er klart''
O la la, gå å sjå om det er klart
Nei general, la meg få sleppa general
O la la, la meg få sleppa general
Det er lett for deg å senda inn en frivillig soldat
men kven skal ta seg av min hustru og nå mitt barn?
''170 er det klart, er det klart?''
O la la, me vente på et svar
''170 me vente på et svar''
O la la, me vente på et svar
Noen som skjønner hvordan det endte for stakkars 170? Anybabes, nå er det i dusjen og få bort svetten fra treningen tidligere på kvelden, og så er det å ta seg en god lur og være opplagt til mattetentamen i morgen. (Ikke at det betyr at jeg faktisk bryr meg og kommer til å gi mitt fulle på tentamenen, da ... Noen har bare anlegg for matte, mens andre ikke forstår et kvidder (burde vel kanskje nevnes at jeg heller ikke gir så mye i innsats da))
Alle har noe de absolutt husker perfekt fra barndommen, og jeg har nå kommet frem til at jeg skal dele mine helt klare minner med dere! :D (Advarsel: for de av dere som kanskje trodde at jeg var normal før dette, så beklager jeg for å ødelegge det inntrykket ;))
1. 18.oktober 2009 er en dag jeg nesten kan huske alt av. Grunnen til at jeg husker denne datoen og dagen, er at det var første gang jeg fikk mensen. På skolen. Jeg freaket totalt ut, og måtte følges opp til helsesøsters kontor for å spørre om bind. Senere den dagen skulle jeg fortelle mamma at jeg var blitt ''en dame'', men gråt så mye at jeg ikke fikk et ord ut. På uttrykket hennes, forstod jeg at hun trodde at det var noe dødsens ille, så når jeg sa ''Mamma, jeg har fått mensen'', gled det et lettere oppgitt, men samtidig lettet uttrykk over henne.
2. Når jeg fikk kjeft av læreren min for å ha snakket med rektor i stedet for henne i sjette klasse, og jeg nesten begynte å grine fordi hun så så skummel ut med en hyttende pekefinger og et totalt farlig uttrykk. Jeg fant ikke henne, husker jeg at jeg argumenterte med, og jeg var ganske så redd. Grunnen til at jeg hadde søkt om hjelp, var fordi det var en gutt som ikke ville slutte å legge meg i bakken.
3. Når jeg en gang så en venninne av meg springe rett i en glassvegg og falle rett bakover. Vi ventet på ferjen et eller annet sted etter en håndballkamp, og så satt det noen allerede inne i et ventehus, og det huset har to vegger av glass. Uheldigvis for venninnen min (som dessverre er litt sånn naiv og klønete), så hun dem ikke, og som den hun er, ville hun bare inn og joine de andre. Hun tok fart og sprang. Jeg kan fremdeles høre dunket den dag i dag.
4. Når jeg for første gang utforsket kjelleren til besten min og så noen ganske så ...erhm, nakne plakater. Jeg skrek, og stormet ut derifra med en farget kvinne og en ganske så stor hårdusk på netthinnene mine.
5. En gang jeg hadde vært å fisket og badet (helt alene) i odda sentrum, og deretter møtte opp på et møte inntullet i et sjal, med en to meter fiskestang på slep og en dam etter meg. Glemmer ikke mamma som var totalt flau der i mengden, men, hva kan jeg si? Jeg brydde meg ikke noe særlig da, og gjør det ærlig talt ikke nå heller.
6. Tre ord: Monster i kjelleren. Denne geniale leken ble oppfunnet av noen venninner av meg, og som tolv- og tretten-åringer, var det dette vi bedrev før håndballtrening. Vi sprang rundt i dusjene, alle lysene var av, og brølte av full hals. Så klart med en creepy musikkdur i bakgrunnen. Denne gangen som jeg husker spesielt bra, var bare totalt idiotisk når jeg tenker tilbake. Det var tussmørkt i dusjene, jeg gjemte meg for den som hadde den, men så plutselig hørte jeg en lyd bak meg og fikk panikk. Jeg, som den domrianen jeg er, trodde at jeg var smart og skulle unnslippe, så jeg ropte ''Jeg er Einstein!'' rett før jeg sprang rett i en murvegg. Når treningen først begynte, hadde det ene øyet mitt og litt av pannen og kinnet mitt hovnet opp, og jeg var allerede begynt å bli gul og rød.
7. Alle de gangene jeg og noen andre venninner sprang nakne rundt i dusjene etter håndballtrening oppe i oddahallen og kastet vannballonger på hverandre. Ja, det ble merker. Og ja, det svidde. (Husker at jeg måtte holde puppene mine i en hånd mens jeg kastet med den andre, på en måte)
8. Første gangen jeg fant et pornoblad. Jeg tror det var under en seng jeg fant det, og som den unge naive personen jeg var, tok jeg det med på skolen og viste til alle sammen. Var allerede da en erfaren løgner, og når jeg ble tatt for det av de som jobbet på barneskolen, ble det på et eller annet vis til at det var en venninne av meg sin søster som fikk skylden (a)
Kommer hjem etter en trening full av sand (ja, jeg skrev riktig), setter meg ned og starter straks å skrive på den nye fortellingen min (er sånn superinspirert for tiden) og ler og synger litt for meg selv.
Så ringer mobilen.
Ser på displayet at det var min mor, og sender henne en irritert tanke for å forstyrre meg før jeg tar den. ''Hvor er du?'' spør hun, og jeg svarer at jeg er hos besten og skriver. Den neste setningen hennes får meg til å bli stille et kort øyeblikk, før vantroen og hatet overtar meg; ''Jeg har fått brev fra advokaten min, og Ismet krever samværsrett med dere''. (For de av dere som ikke vet det, så er det ... erh, erhm .... Ja, min ... eh ...i blodets navn (finn ut resten selv, jeg skriver så pokker meg ikke det ordet, for han er ikke verdig det). Jeg tror jeg spurte om hun var seriøs, og hun sa ja. Pause. Så spør hun: ''Ja, vil dere?'' ''Er du stygg i hodet?'' kommer det som respons fra meg, og jeg rynker øyenbrynene så kraftig at jeg kjenner det godt. Altså, er hun skutt i hodet? Som jeg vil det? ALDRI I LIVET - ikke hvis jeg ikke vil havne bak lås og slå for å ha gjort han steril eller drept han.
Så, Ismet, hvis du på en eller annen måte leser dette; JEG HATER DEG FOR ALL DEN VOLDEN, FRYKTEN OG ANGSTEN DU SATTE I MEG SOM ET LITE BARN. JEG ØNSKER AT DU BRENNER I HELVETE, OG AT HADES SELV SKJÆRER AV DEG BALLENE SAKTE OG PINEFULLT. HVIS DU VIL HA SAMVÆRSRETT, KOM HER TIL ODDA SÅ SKAL DU FÅ KJENNE HVA JEG MENER OM DEN SAKEN. DU ER FOR F MEG EN FREMMED PERSON, JEG HAR IKKE HATT KONTAKT MED DEG PÅ TI ÅR OG NÅ VIL DU PLUTSELIG SE IGJEN UNGENE DINE? WELL, SCREW YOU.
Sånn, da var det klart.
Ellers har dagen og uken være konge hittil, og jeg gleder meg sinnsykt mye til musikken i morgen. Forrige onsdag var bare helt konge, og torde å synge og bare drite i om jeg selv syntes at stemmen min var innforjævlig. Håper bare at den selvtilliten ikke har forsvunnet på uken som er gått.
Nå er det å skrive litt til, gå i dusjen og så legge meg. Ganske så kjedelig kveld på meg, egentlig. Eller, først skal jeg spise tomat. En tomat, to tomater, kanskje en hel pakke. Tomater er godt. Og appelsiner. Ja, jeg tror jeg tar en sånn også! :D
....et krapyl, en slimbag og et totalt avskum! Jeg har kjent følelsen av hat før, men da jeg idag så på dette monsteret live, var det nesten som om jeg ble rød av hatet i meg. Drittsekken gråt av å se sin egen film. Fordi han var stolt. Stolt av hva? Av å mangle sosiale antenner? Å kunne se utenfor sin Nights Templar-verden? Utenfor den macho mentaliteten sin? Han tror faen meg at han er tiltrekkende, at han er en mann av godt utseende og at han vet alt bedre enn alle andre. På folk som har truffet ham, beskriver de han som belærende og en mann uten antenner.
Han er skutt i hodet, og jeg har så utrolig lyst til å jage han gjennom en så liten øy som Utøya med en gjeng med andre ungdommer, at jeg er begynt å forestille meg hvordan det hadde blitt. Så idag det meste av begynnelsen på rettssaken på skolen - ble fort ferdig med forberedelsene til tentamen i engelsk, og ville ikke gå glipp av dette - og holdt rett og slett på å spy når jeg fikk sett ansiktet hans og hørt den totalt creepy stemmen hans. Hvordan den ''mannen'', han er et ynkelig, lite kryp, kan se på seg selv som et flott eksemplar, er meg et mysterium. Han er helt forferdelig. Det jeg tenker mest på, er at han under navnopplesningen av ofrene, ikke foretrakk en mine - som om han aldri hadde tatt livet til folk og skapt dødsangst og skader på andre -, men da den patetiske filmen hans ble vist, ble stolt. Arrrgh! Jeg har lyst til å ... til å ....arrrgh! Bare gjøre ham utrolig vondt! La han få kjenne dette som de der ute kjente, og la ham få SVI!
Og når jeg da ser på TVen at det er blitt flere ''samlinger'' av folk som deler hans syn, begynner jeg å lure på om folk har mistet vettet helt. Greit, en trenger ikke å like muslimer eller andre kulturelle grupper, men å gå til slike lenger for å skade dem, nesten slik at ting blir som da Hitler holdt på? Sist gang jeg sjekket, var de eneste forskjellene at de muligens hadde annen hudfarge og hadde en tro. Ikke mer. Mennesker er vi alle, og de fleste mennesker føler og kjenner likt. Vi blir alle redde, sinte, håpfulle, glade og ekstatiske. Nå er jeg bare redd for at disse menneskene skal begynne å lage problemer rundt om i verden, at flere liv skal gå tapt for totalt idiotiske ideologier. Seriøst, Nights Templar? *Rister på hodet i avsky*
Når jeg fikk høre av en venninne hvordan en jente hadde overlevd på skolen idag, tok tårene meg. Kompisen hennes hadde blitt skutt og ramlet over henne. Det var det som hadde reddet henne, og da tenkte jeg ... så for meg ... Sukk. Jeg så for meg noen av mine venner, naboen min, som jeg har kjent så lenge. Jeg kjenner tårene allerede nå når jeg skriver om det. Bare tanken på at noe skulle skjedd med noen av vennene mine, som jeg ser gjøre rare grimaser, komme med morsomme kommentarer, snuble, klemme hverandre og meg, smile og le hver dag, er ... Vel, den er svært smertefull, og jeg greier det nesten ikke. *Du vet ikke hva du har før du mister det* er det jeg tenker og vrir på nå, og det er sant. Du føler kanskje ikke den boblende gleden over vennen din hver dag, men når du tar deg noen minutter og bare ser for deg personen, reaksjonene dens til en nyhet og når du gjetter deg til hvordan den vil reagere, da, kjenner du det.
Er AUFer, og tenkte i fjor på å melde meg inn i AUF. Hvis jeg hadde gjort det før sommeren, og ikke etter som jeg gjorde, ville jeg da ha vært der ute? Jeg tror det, for jeg hadde nok reist på et slikt arrangement. Kanskje neste år. Hvis det blir mulig.
Bare min mening om denne ... denne ...farken! Finnes ikke nok nedverdigende ord for et så ... så ... jævlig menneske! Har lyst til å knekke den opererte nesen hans i to og bare la han lide! Gjøre som en venninne sa; legge kjetting rundt halsen hans og under føttene, og la han springe naken mens vi andre kan kaste stein på ham. La ham få smake litt av lidelsene til de som opplevde det de gjorde den 22.
Anders Fuckity Behring Fuckings Breivik: Håper du råtner i helvete for det du gjorde mot de uskyldige.
